I dagens DN har Kjetil B. Alstadheim en analyse av situasjonen i KrF, der han setter fingeren på noe veldig sentralt, som vi har vært opptatt av lenge. Han skriver blant annet: ”Hansen og de verdiliberale står mot de kristenkonservative. Samtidig er noen av dem som støtter Hansens ønsker om en tøffere linje mot Israel, en mykere linje mot homofile og en mer liberal linje for alkohol, uenig med henne i at KrF bør være et klart borgerlig parti.”

Det er de aller færreste partier forunt å ha en enhetlig velger- og medlemsmasse, men som Alstadheim påpeker har KrF en kanskje spesielt sprikende skare av følgere.

Utfordringen i KrF er at det i utgangspunktet kun finnes ett minste felles multiplum: Kristen tro. Man har prøvd seg med kampanjer tidligere som skulle overbevise velgere om at man ikke trenger å være kristen for å stemme KrF, men all den tid partiet opererer med en bekjennelsesplikt for tillitsvalgte, vil de aktive i KrF være kristne. Dagfinn Høybråten ynder å si at selv om partiet har en bekjennelsesparagraf i lovverket sitt, skal vi ikke ”granske hjerter og nyrer”. Hva han mener med det, kan være vanskelig å forstå – mener han at folk skal lyve om livssynet sitt for å bli valgt til verv i KrF? Eventuelt kan dette utsagnet være et oppgjør med den litt stygge henfallenheten noen i partiet kan ha hatt til å ville vurdere og ”veie” sine KrF-venners tro.

(Her ligger nok også noe av grunnen til at motsetninger så lett blir så bitre i KrF, nemlig at når man kritiserer KrF-kollegers politikk, blir det så veldig lett oppfattet som en kritikk, eller i verste fall en nedvurdering, av deres kristentro, fordi politikk og kristentro henger så nøye sammen i KrF.)

Problemet som Alstadheim påpeker, og som de Rege Gårdsvoll også ved flere anledninger har gitt uttrykk for at eksisterer, er at man beveger seg langs to akser i KrF.

Man kan (i teorien) være dypt verdikonservativ, og likevel mene at KrF bør orientere seg mot venstre i det politiske landskap. Man kan også være verdiliberal, og tenke seg en orientering mot de konservative og liberalistiske partiene på høyresiden. Høyre-venstre-aksen omfatter slik sett både økonomiske og sosiale orienteringer, som normalt ville vært representert ved to ulike akser, og det er dette som gjør KrF så spesielt, nemlig at vi opererer langs en tredje akse. Verdiaksen er vanskelig og dessuten – så lenge man ikke angir kriterier for ”liberal” og ”konservativ” i KrF-sammenheng - dypt subjektiv, fordi Inger Lise Hansen, Gunnar Prestegård og jeg sannsynligvis vil plassere Inger Lise Hansen på tre ulike steder på denne aksen. Imidlertid er det mulig å plassere seg selv relativt nøyaktig på denne skalaen, hvis man sammenligner seg med andre.

Det vi i denne sammenhengen ikke har berørt så langt, er spørsmålet om et kristent parti versus et kristendemokratisk parti, selv om det helt klart har en innvirkning. De som ønsker at KrF skal være et kristent parti befinner seg ofte på den verdikonservative siden, og tar gjerne skarpt avstand fra venstresiden og deres ”avkristningspolitikk”, og kan slik sett ofte plasseres i øvre høyre del av diagrammet vårt over. Imidlertid kan det også her være variasjoner.

Ber man et tilfeldig utvalg på 100 KrF-medlemmer plassere seg på dette diagrammet, vil man sannsynligvis få prikker på (i alle fall nesten) 100 forskjellige koordinater, mer eller mindre likt fordelt på de fire delene av diagrammet. Det er Dagfinn Høybråtens store problem og utfordring akkurat nå.